1. INNLEDNING
I mappeoppgave 1 redegjorde jeg for mine tanker rundt fagplanen og mine
læringsmål for studiet. Jeg har lang erfaring fra å jobbe med barn og unge, og mitt
overordnede mål for studiet, var derfor, å knytte teoretiske teorier og begreper opp
mot mine erfaringer. Jeg har også etterlyst en litt mer oversiktlig presentasjon av de
viktigste teoretikerne innenfor ungdomsforskning, og valgte derfor å bruke tid på å
lage en presentasjon av de fem viktigste teoretikerne.
Både fordi dette var mitt hovedmål, men også fordi jeg føler at dette på mange måter
er det tyngste stoffet i pensum, og derfor trenger nøye gjennomgang for at det «skal
sitte.» At det da kan bli litt repetisjon for noen og at jeg begrenser
Erik Homburger Erikson(1902-1994)
Psykoanalytiske og antropologiske metoder.
Bygger på Freuds psykodynamiske teori, men legger større vekt på det bevisste jeget
enn psykoanalysens grunnlegger. Erikson er en av de viktigste teoretikerne når det
gjelder teorien om identitet – et veldig sentralt begrep som står sentralt i fagfolks
ungdomsforståelse. (Aagre, 2003, s18)
Han slo seg etterhvert ned i Wien hvor han møtte Anna Freud, Sigmund Freuds
datter, som han fikk sin psykoanalytiske trening gjennom. Erikson la større vekt på
jegets rolle og formidlingen mellom denne instansen og de nærmeste rollemodellene
samt den sosiale og kulturelle konteksten forøvrig. Han delte livsløpet inn i stadier
(de såkalte åtte aldrene) som alle hadde innlagte kritiske perioder og
utviklingsoppgaver som måtte løses. (Aagre, 2003, s 38-39)

2. I følge Erikson, så henspeiler identitet på at noe holdes sammen, og at de ulike
delene av utviklingsoppgavene, som kommer fra ulike stadier i det biografiske
forløpet, blir samlet og integrert. Hvis barnet ikke får den nødvendige støtten for å
løse utviklingoppgaven, vil det oppstå en skyldbetynget følelse av å ikke mestre
sine opplevelser. (Aagre, 2003, s 40-41) – Dette kjenner vi igjen fra bestyrknings
(empowerment) og autonomi tankene innenfor skolen!
Gjennom Eriksons modell kan vi se sammenhengen mellom de enkelte deloppgavene
i ungdomsårene og deres røtter i tidligere stadier og forsøk på å løse tidligere
utviklingsoppgaver. Jeg ønsker ikke å redegjøre for hvert enkelt stadie, men jeg vil
poengtere at de ungdomsoppgavene Erikson nevner i femte fasen av sin modell,
henger tett sammen med, - og avhenger av utviklingen i de tidligere fasene. (Aagre,
2003, s. 41-42)
Erikson teori handler i all hovedsak om gjensidighet, men hans veldig interessante
moratorium-begrep, skiller seg ut ved at den er mer individualistisk. - han mente at;
ungdommen profitterte på å ha en periode hvor de kunne reise og finne ut mer om
seg selv, uten å ha tyngende krav om å prestere noe for andre. Eksempler på dette kan
man finne blant indianere (Aagre, 200, s 43) og blant mormonerne. Men også de
forskjellige subkulturene som ungdom har en tendens ti å søke mot, føler jeg kan sees
på som et moratorium!
Erikson prøvde altså å forstå den enkelte ungdom i lys av de sosiale og kulturelle
kreftene som danner en særegen kontekst rundt vedkommende. - Individet er preget
av dets historie, av de måtene utviklingoppgavene er løst på opp gjennom stadiene.
Uløste oppgaver kan henge igjen som en slags hemming, mens god oppgaveløsning
utvider mulighetene videre gjennom stadiene, både når det gjelder sosial evne og
kompetanse. (Aagre, 2003, s. 63) Erikson som de fleste andre identitetsforskere,
mente at utviklingoppgavene måtte løses i samspill med de viktige andre!! (Aagre,
2003, s 43)

3. Urie Bronfenbrenner (1917-)
Utviklingspsykolog
Fokuserer på betydningen av sammenheng og helhet i oppvekstmiljøet. -
Utviklingsøkologisk systemteori – Alle barn og ungdommer vokser opp i et slikt
økologisk system, og helheten i dette systemet gjør dem bedre eller dårligere rustet til
å takle endringer, påkjenninger og utfordringer i livet. (Aagre, 2003, s 19)
Bronfenbrenner ønsket å fokusere på helheten i den menneskelige utviklingen, -
mennesker beveger seg i ulike miljøer og settinger hvor man møter mennesker ansikt
til ansikt, - posisjonen en får i disse miljøene er avhengig av flere faktorer; rolle,
relasjoner og aktiviteter i gruppen og kan få konsekvenser for utviklingen til den
enkelte.
BILDE AV BRONFENBRENNERS MODELL!!!!
Mikronivået:(nærhetens økologi) alt som handler om relasjoner til andre - de
handlinger og aktiviteter en utfører sammen med andre i hverdagen, - inngår i
modellens mest «personlige» nivå, nemlig mikronivået. Hvert av disse små
mikrosystemene har en egen dynamikk som endrer seg over tid. Endringer i ett av
mikrosystemene kan påvirke både trivselen og den posisjonen en har innenfor
systemet – enkeltindividene har ulik sårbarhet overfor endringer. I tillegg vil enhver
sterk positiv eller negativ endring i et viktig mikrosystem få ringvirkninger for andre
mikrosystemer.
KOM MED EKSEMPEL!!!
Mesonivået:(nærhetens økologi) - handler om å skape forbindelse mellom ulike
deler av mikrosystemene. Det er altså viktig at foreldre, skole, arbeidsplass og andre

4. involverte instnser rundt den unge vinner mye på å kommunisere og samarbeide om
tiltak på et tidlig tidspunkt. (tidliginn-prinsippet) - Løsninger og tiltak på
mesonivået viser seg i flere tilfeller å være svært effektive når en skal stoppe uheldig
utvikling blant risikoutsatt ungdom. - Aktive foreldre og lærere bedriver tiltak på
mesonivået kontinuerlig for å skape et godt lokalmiljø.(kjøre/hente)
Eksonivået:(økologiens ytre ledd) positive eller negative endringer på dette nivået
kan også få konsekvenser for det helhetlige økologiske systemet til individet.
Individet selv har liten direkte innflytelse på dette systemet, men blir allikevel i aller
høyeste grad påvirket av det. Det kan være; nedskjæringer(eller økte tilskudd) i
fritidsklubbens musikkprosjekt eller endring av skolekrets og sammenslåing av
klasser, som alle skaper endringer på eksonivået. En annen side ved eksonivået kan
virke mer direkte inn på familielivet og føre til konsekvenser for den unge. Vi
snakker da om endringer for eksempel på foreldrenes arbeidsplass eller søskens
trivsel på skolen, som kan påvirke dem som ikke selv direkte deltar i disse
aktivitetene. (Aagre, 2003, s.35-36)
Makronivået:(økologiens ytre ledd) har også to ulike aspekter. Det en ehar med
formelle lover, politiske beslutninger eller samfunnsmessige og historiske betingede
endringer å gjøre. Men det kan være langt fra et juridisk vedtak blir vedtatt til at alle
befolkningsgrupper følher det i hverdagen. (likestilling) Angrepene 11. september
2001 er et klassisk eksempel på dette da det for noen innebar økt patriotisme og
sterkere nasjonalt samhold. Mens det for andre amerikanere, uten den hvite og kristne
bakgrunn, kunne det bety forverring ved at de i sterkere grad ble utsatt for
fremmedfrykt og hverdagsrasisme. (Aagre, 2003, s.36)
Bronfenbrenner er ansvarlig for et (for oss spesielt), særdeles interessant kvantitativ
studie, hvor han sammenlignet oppvekstforholdene i 1980 og 1992 i USA, i
sammenlignbare miljøer. Hans funn om utviklingen disse årene er lite oppløftende,
han fant følgende tendenser:

5. -økende andel aleneforsørgere.
-Nedgang i foreldre som engasjerer seg i barns aktiviteter. (Tidskonflikt)
-Økende negativ mediepåvirkning og mangel på voksne rollemodeller som kan
veilede.
-Svekkede nabolagsånd mellom familierø.
-Økende andel fattige barnefamilier, større økonomiske forskjeller.
-Mange faktorer som virker samtidig og gir en samlet sterk negativ effekt.
I Bronfenbrenners begrepsverden er den unge altså deltaker i ulike mikrosystemer
hvor rollene, relasjonene og aktivitetene utgjør brikker i de unges opplevelse av seg
selv.(Aagre, 2003, s163)
Pierre Bordieu (1930-2002)
Sosiolog og antropolog
Bordieu`s hovedfokus er maktrelasjoner. - Han var i hele sitt liv engasjert i arbeidet
med å bryte ned maktens selvfølgelighet. Han utviklet en metode for analyse som han
kalte «sosioanalyse», det henspiller på begrepet «psykoanalyse», som omhandler det
å gjøre ubevisste handlinger og ubevisste motiver bevisste. I denne «sosioanalysen»
trekker han fram tre begreper med indre logisk sammenheng; felt, kapital og habitus.
(Aagre, 2003, s 27)
Felt: Bordieu var spesielt interessert i å forstå den indre maktdynamikken innenfor
forskjellige samfunnsområder – det kunne være innenfor skole, idrett, kunst eller
andre felt. Innenfor hvert felt foregår det ett spill mellom de som dominerer , og de
som blir dominert. Hvis en ikke har kjennskap til kodene og symbolene som er
gyldige for det å forstå og tolke et gitt felt, vil en kunne avsløre sin mangel på

6. kulturell kapital innenfor feltet. Til syvende og sist er det din kulturelle kapital som
bestemmer om du vil dominere eller bli dominert! Han snakker også om ett sett gitte
forutsetninger man er født med bedre forutsetninger enn andre. Noen er født med
«bedre kort på hånda» enn andre og kjønnsfordelingen er preget av «Den Maskuline
Dominans.» (Utgitt 2000) Når en skal analysere et felt, må det ofte deles inni
underfelt. Rundt et vitenskapsfelt for eksempel, skjer det en langsom rekruttering av
yngre forskere som må gjennom en rekke eksamener og forskningspubliseringer for å
få høyere stillinger innenfor universitetene. (Aagre , 2003, s 27-29)
Kulturell kapital: Bordieu selv definerer kultiurell kapital som; «Den kulturelle
kapitalen er en nedarvet kapital som har den egenskapen at den er kroppsliggjort
kapital, og dermed en tilsynelatende medfødt størrelse» Dette sitatet sier en god del!
For det første er kulturell kapital skapt gjennom sosial overføring, først og fremst fra
den familien og gjennom det nabolaget en har vokst opp i. Den kan være generalisert,
eller mer spesialisert til et avgrenset felt. Den «setter seg» dessuten i kroppen
gjennom måten en ter seg, uttrykker seg og tilegner seg en spesiell smak på. Den
generaliserte kulturelle kapitalen viser seg hver eneste dag i skolesystemet, hvor
ungdom fra velfungerende boligområder stiller med helt andre forutsetninger enn
ungdom fra miljøer hvor boklig lærdom oppleves som fremmed, og økonomi setter
begrensninger i forhold til opplevelser utenfor hjemmet. Bordieu mente at vi i
prinsippet kan komme fra fire ulike bakgrunner: bestående av enten en
tilfredsstillende eller mangelfull økonomisk og kulturell kapital.
Tilfredsstillende Økonomisk og kulturell kapital – best forutsetninger.
Tilfredstillende økonomisk og mangelfull kulturell kapital -
Tilfredstillende kulturell og mangelfull økonomisk -
Mangelfull økonomisk og kulturell kapital – dårligst forutsetninger. (Aagre, 2003,
s.30-31)
Habitus: er en holdning eller væremåte en har med seg fra sitt oppvekstmiljø,

7. kombinert med de erfaringene og kunnskapen en har tilegnet i en rekke forskjellige
(ikke nødvendigvis bevisste) spill om makt, posisjon og innflytelse. Habitus brukes
både på individ- og gruppenivå, og siden den dannes over hele livet til en person, har
det en «tregere» (dypere) karakter enn de enkelte kapitalbegrepene. (Aagre, 2003, s.
31)
Distinksjon – det å være i forkant - å vite om hva som er kult, er spesielt viktig for en
som ønsker å skille seg ut, ingen ønsker å være «wannabes». (Aagre, 2003. s114)
Anthony Giddens(1938-)
Sosiolog
Var en engelsk sosiolog, som med sine teorier ønsket både å forklare endringer som
har med kapitalisme og globalisering å gjøre, og endringene som berører spørsmål
om hverdagens rutiner, personlig utvikling og nettverk mellom grupper og
mennesker. (Aagre, 2003, 19)
Giddens mener at de fleste av sosiologiens begrepspar er misvisende når det gjelder å
forstå det senmoderne samfunn. For Giddens var det ikke nok å snakke om klare
motsetninger mellom individ og samfunn, mikro- og makronivåer,subjekt og objekt
eller aktør og struktur. Giddens er mer en talsmann for både – og! (Aagre, 2003, s45)
-Ting må i tillegg sees i lys av tiden. (Det senmoderne samfunn)
Noe kunnskap er uttrykt gjennom språket eller implisitt i deres handlinger og rutiner
– dette omtales som taus kunnskap. Samtidig er Giddens klar på mye av kunnskapen
også er ubevisst og at hver enkelt ikke nødvendigvis er klar over de psykiske
ubevisste motivene og drivkreftene bak handlingene sine.
Hvis en skal forstå ungdom gjennom de begrepene Giddens skaper, bør en både

8. fokusere på endringene som skjer rundt den unge, og det som skjer mer direkte med
de unge. Han er helt klar på at makt er helt sentralt begrep når en skal forstå det
sosiale, fordi noen rår over flere midler enn andre for å får gjennomført de tingene de
har interesse av. (Klare likhetstrekk med Bordieus begrep om kulturell kapital.)
Refleksivitet handler om å se seg selv utenfra, og er annet viktig begrep innefor
Giddens forskning. Refleksiviteten skaper et grunnlag for en kontinuerlig omskriving
av historien og er en beredskap for forandring og utvikling. Tillit til fungerende
systemer (togtider, skoleklokka m.m) og rutiner skaper forutsigbarhet og kan bygges
opp til dagliglivets regimer, som igjen omfatter den enkeltes livsstil. Disse rutinene,
regimene og livsstilene kan omdannes og endres gjennom refleksiviteten. (aagre,
2003, s. 45-46)
Selvidentitet: Giddens bruker ikke begrepet «ego» i forbindelse med sin teori om
identitet, men begrepet «selv». Selvet utgjør en kombinasjon av det individuelle og
det sosiale ved at identiteten skapes gejnnom en sammenhengende fortelling om en
selv, kombinert med andres oppfatning av en selv.(significant others) - Og blir slik
sett – et refleksivt prosjekt eller en biografi. Ytre forhold som utdannigsnivå,
urbanitet og klasseforhold vil også prege selvidentiteten. Disse differansieres i
livstilssektorer, fordi individene vil holde seg til miljøer som bekrefer deres livsstil.
Viktig å understreke, er det at selvidentiteten altså utarbeides lokalt, men
globaliseringens symboler brukes aktivt i denne prosessen.
Paul Willis (1945-)
Etnograf
Kommer fra en engelsk fagkultur kalt culture studies, og legger mindre vekt på
individualpsykologiske forklaringsmodeller og desto mer på de ungdomskulturelle

9. uttrykk som skapes i deres egne miljøer. (populærkulturen) Willis har i stor grad
bidratt til å beskriv konflikten mellom deler av ungdomskulturen og den etablerte
voksenkulturen, for eksempel den hegemoniske kampen som foregår i skolen.
(Aagre, 2003, s. 19)
Hans mest kjente verk - feltstudiet Learning to Labour fra 1997 – skilte seg ut ved at
det det forsøker å forklare skolemotstanden til de tolv guttene, «the lads», fra deres
eget subkulturelle ståsted, og ikke bare som symptom på individuelle problemer eller
allmenn kulturell fattigdom. «The lads» bygde ikke sitt selvbilde på grunnlag av
skoleprestasjoner og andre «normale» forhold. De verdsatte heller ting som spenning,
kreativitet og uvilje mot å rette seg etter autoriteter.
Det symbolske arbeidet bidrar altså til å styrke gruppens samhold, samtidig som den
utvikler og opprettholder mot den tradisjonelle skolen og de «normale»
ungdommene. - Vi skjønner av dette, at den kulturelle bagasjen som er skapt
gjennom det symbolske arbeidet, kan fungere både som en ressurs og en begrensning.
(Aagre, 2003, s. 49-50)
Symbolsk kreativitet: handler om; alle de måter unge er sammen på, skaper mening
i forhold til sine umiddelbare nærhet og sine sosiale handlinger. Det kan være alt fra
klesstil, musikksmak og - bruk, interiør på soverom, til de ritualene en skaper rundt
det å være forelsket. Når vi snakker om symbolsk kreativitet, så vil det være
meningsløst å snakke om «høy» eller «lav» kultur. Det viktigst spørsmålet er om
kulturen fungerer i den sosiale settingen den er en del av.
Willis mener at tenårene og de tidlige tjueårene er spesielt interessant periode for
kulturstudier fordi ungdom (særlig i den vestlige verden)i stor grad formes gjennom
det meningsarbeidet de legger ned for å forstå den verden av ting, symboler og koder
de omgir seg med. Interessant å merke seg er at mye av det symbolske arbeidet starter
med tingene eller produktene, som blir utsatt for vurdering, kritikk, kopiering,

10. videreutvikling og sånn sett kan skape grunnlag for fellesskap og kommunikasjon
innenfor forskjellige (sub-) grupper.
Willis nevner tre områder hvor den symbolske kreativiteten kan utformes:
Språk: brukes til å skaffe en felles mening eller til å uttrykke forskjell og uenighet.
Bidra til å forstå seg selv «utenfra» og andre «innenfra». I tillegg bidrar ungdom til å
skape nye betegnelser for hva som er bra eller «in». (fett, kult, schpaa m.m)
Kropp: kroppen gir oss somatiske erfaringer og kunnskap. Den er dekorerbar og
gjennom den kan vi gi uttrykk for våre sterkeste følelser. Flere kropper er dessuten i
stand til å gjøre inntrykk på omgivelsene rent fysisk. (konsert, fotballstadion)
Drama: er all den kommunikasjon vi kan fremme gjennom roller, ritualer og
omgangaformer vi deler med andre. Det kan være dans, sang, karikering, fortellinger
eller vitser.
Disse felles uttrykksformene – både hver for seg, og i kombinasjon – får en særlig
gjennomslagskraft i ungdomsårene fordi ungdom tilbringer så mye tid sammen på
skolen og i fritiden. Men også fordi svært mange ungdommer (nå til dags) er
eksponert for de samme inntrykkene gjennom populære media. Det an noe brått blir
populært eller upopulært, handler egentlig om at masse ungdom kontinuerlig
bedømmer, kritiserer, hyller eller latterliggjør kulturindustriens produkter!
Fellestrekk og ulikheter
Alle disse fem teoretikerne jeg nå har presentert, har vært viktige for
ungdomsforskningen og for å forklare identitetsbegrepet. Men hvilke fellestrekk har
de, og hva skiller de fra hverandre?
De er alle forankret i forskjellige fagtradisjoner, men det er allikevel mulig å peke på
noen områder og begreper hvor en kan finne klare fellestrekk. Det mest opplagte er

11. vel at de alle peker på det interessante faktum at noe så individuelt som identiteten
din – dannes i en «dialog» med de viktige andre.
Bronfenbrenner og Erikson for eksempel, tar begge utganspunkt i en
utviklingspsykologisk forståelse. Begge har praktisert som psykologer og bruker det
biologiske som en slags referanse – men på ulike måter. Erikson ser på det
biologiske som en slags drivkraft i utviklingen men gir jeget og sosiale konteksten
betydning for hvordan uviklingsoppgavene løses. Bronfenbrenner bruker biologien –
eller nærmere bestemt økologien, som en metafor for samspillet som de enkelte
sosiale sammenhengene individet inngår i.
Begge var opptatt av hele livsløpet, også aldringsfasen, deres forskning har allikevel
fått stor betydning for ungdomsforskningen. Erikson studerte barns bruk av lek som
et redskap for å løse viktige oppgaver i møte med sine omgivelser. Han var også
opptatt av ungdoms spesielle betingelser for å mestre sine utviklingsoppgaver.(i
samspill med andre) Både gjennom den tette relasjonen til sine jevnaldrende og
gjennom det frirommet de skaffer seg eller får mulighet for gjennom et innvilget
moratorium.
Bronfenbrenner fokuserte primært på sårbarheten til barn og unge i det moderne
samfunnet og har bidratt med kunnskap om hvordan familien kan skape gode
vekstmuligheter for den enkelte. Hans helhetlige analyse(modell) har fungert som et
praktisk redskap for systematisk sosialt arbeid, hvor en rekke oppgaver på
forskjellige nivåer kan løses i sammenheng.(aagre, 2003, s. 55)
Giddens er nok den av teoretikerne som er nærmest en grand theory – en
altomfattende teori for sosialt og kulturelt samspill, som tar for seg både globale og
personlige forhold. Både Giddens og Bordieu har bidratt mye til å nyansere
forståelsen av forholdet mellom individ og system. De har også begge gjort mye for å
undersøke hvordan ulike livsstiler etableres og opprettholdes, selv om de bruker

12. forskjellige uttrykk for å forklare dette. Giddens med sine tanker om makt og Bordieu
med sitt begrep kulturell kapital.
Begge disse har også inspirert ungdomsforskningen,for eksempel gjennom et begrep
som subkulturell kapital, som beskriver differensiering og symbolske kamper som
kan foregå innenfor avgrensede delkulturer blant ungdom. (Aagre, 2003, s. 55-56)
Sosiologien har tradisjonelt sett, i større grad enn de andre fagene, arbeidet med å
forene mikro- og makroperspektivene i sine samfunnsanalyser. De to sosiologene
våre, Bordieu og Giddens er eksempler på teoretikere som har arbeidet for å forene
mikro- og makroperspektivene i sine samfunnsanalyser. (Aagre, 2003, s. 75)
Willis var i likhet med Bordieu, også svært opptatt av dominansforhold og kulturelt
herredømme. Men Willis skiller seg ut fra resten av disse teoretikerne, ved at han
primært har vært opptatt av ungdoms- og populærkultur. Gjennom sitt begrep om
symbolsk kreativitet setter han det estetiske inn i en hverdagslig kontekst. Særlig i
fritiden, hvor kulturindustriens produkter blir gjenstand for aktiv symbolsk
meningsskapning. En estetisk bearbeiding som altså formidles språklig, kroppslig og
dramatisk.