Markus Torgeby (39) var en av Sveriges mest talentfulle løpere da han flyttet ut i en gapahuk i skogen.

1. 38 | d2 | fredag 23. oktober 2015
PROFIL
SKOGENS ROMarkus Torgeby (39) var en av Sveriges mest talentfulle løpere
da han flyttet ut i en gapahuk i skogen. Fire år senere hadde
naturen lært ham å ikke lenger løpe fra seg selv.
Tekst Kristine Hovda Foto Sigurd Fandango
Öckerö, Sverige
Hvis Markus Torgeby var et tre, og noen saget
ham ned, ville årringene tegne et tydelig mønster.
Etter de første ni ringene ville det skje noe. Smalere
og smalere ville de knipe seg sammen, til de knapt var
synlige på den tyvende årringen. For så å sakte folde
seg ut og snart bli langt bredere enn andre årringer.
Hvorfor skogsmetaforen? Fordi tyve år gamle Mar-
kus Torgeby, et av Sveriges den gang største løper-
talenter, flyttet ut i Jämtlands skoger og ble værende
der i nesten fem år.
Det reddet trolig livet hans.
TILBAKE TIL START. Han kommer syklende i stor
fart ned til havnen, ansiktet er åpent og vennlig.
– Markus, sier han, håndhilser i fart, bremser og
hopper av den svarte rammen med lett kropp.
39-åringen som aldri fullførte gymnaset, har skre-
vet en av Sveriges største boksuksesser denne våren,
«Löparens hjärta», og er en etterspurt foredragshol-
der. Over jul utgis boken i Norge, Finland, Nederland
og Storbritannia. For et par måneder siden tok han
med seg kona Frida Torgeby og døtrene Helga, Signe
og Birgitta tilbake til Öckerö, den lille øya utenfor
Göteborg der han vokste opp. Nå er de i ferd med å
bygge hus her.
– Det tok meg mange år å orke tanken på å flytte til-
bake. Men nå trives vi godt her. Ting er ikke som de
var, sier han.
KAOS. Han er en kvikk gutt med mye energi i krop-
pen. Markus Torgeby sykler rundt på øya, bader fra
klippene, spiller hockey og fotball. På skolen går det
ikke så bra, han klarer ikke følge med, klarer ikke
sitte stille. Han havner i bråk, erter på seg de eldre
guttene, kjenner adrenalinet jage gjennom kroppen
hver gang han klarer å løpe fra dem.
Hver søndag sitter han i pinsemenighetens forsam-
lingshus og kjemper mot rastløsheten mens predi-
kantene snakker om himmel og helvete, dommedag
og en brennende jord. En gang han har gått glipp av
vekkelsesmøtet fordi han spilte hockey, får han klar
beskjed av ungdomslederen i menigheten: Det er på
tide å velge side. Mens han var borte hadde kamera-
tene lært seg å tale i tunger.
Det er en grunn til at Markus er så rastløs. Det året
han fyller ni, blir moren alvorlig syk. Multippel skle-
rose er en muskelsykdom som sakte tapper krop-
pen for kraft. Hun er bare 28 år når sykdommen slår
til. Faren jobber mye. Markus og de to mindre søst-
rene blir snart morens hjelpepleiere. Ofte er det han
som blir med når moren vil på helbredelsesmøter for
at Gud skal gjøre henne frisk. Han står ved siden av
henne og hører på predikantenes løfter, holder henne
oppe mens de forsøker å få henne til å stå på bena,
bærer henne inn i bilen og kjører henne etterhvert
hjem hver gang det mislykkes.
Tilbake på øya løper han ut til havet, hopper i bøl-
gene og kjemper seg sliten i de frådende vannmassene.
DAGLIG TOTIMERSØKT. – Mange ganger har jeg lurt
på om det var min feil at hun ikke ble frisk. At jeg ikke
trodde nok, sier Markus Torgeby.
Han sitter inne på kafeen nede ved havnen. Svige-
rinnen hans bak disken hilser blidt og serverer stekt
fisk og kjøttpudding. Alle vet hvem han er, alle vet
hvem alle er på øya. Boken hans står oppstilt på bok-
bordet mellom Bibelen og en bok av den amerikanske
selvhjelpsforfatteren Brené Brown. Kona er hjemme
med yngstedatteren, de to eldste døtrene er på sko-
len. Noen dager i uken jobber han som spesiallærer
for vanskeligstilte ungdommer, lærer dem å snekre.
I kveld skal han fortelle historien sin på et bibliotek
i nærheten av Uddevalla, etter det skal han løpe den
daglige totimersøkten sin med en venn.
Han spiser kjøttpudding og poteter, under den
svarte genseren er kroppen senete og sterk. Han pra-
ter raskt og med kvikke armbevegelser, er like godt
trent i dag som da han var tidlig i tyveårene. Men
hver dag spør han kona om han har lagt på seg.
– Ikke at det betyr så mye, jeg kunne lagt på meg
tyve kilo og det hadde fortsatt vært helt greit, sånn
bortsett fra at jeg liker å være lett i kroppen så jeg kan
løpe. Men jeg har innsett at jeg ikke har noe begrep
om hvordan kroppen min ser ut. Frida sier til meg at
jeg ikke har lagt på meg, at jeg er ok. Og da tenker jeg
ikke mer på det.
IKKE LENGER LØPING. 16 år gammel blir han opp-
daget av en løpetrener. Han flyr fra de andre løperne
uten anstrengelser og elsker det umiddelbart. Den
dunkende pulsen, den fantastiske roen som kom-
mer over ham når kroppen jobber for fullt. Det er
som å sveve. Han trekker lungene fulle av salt luft og
oppdager at han stadig har mer å gi. Men treneren
er hard.
Markus Torgeby
Født 1976, oppvokst på den lille øya
Öckerö utenfor Göteborg.
19 år: Var et av Sveriges største løpertalenter
da han ble skadet etter et treningsopphold i
Østerrike, like før uttagningen til junior-EM.
20 år: Gikk ett år på folkehøgskole
etter et opphold i India og Nepal.
21 år: Flyttet ut i gapahuk i skogen i Jämtland.
25 år: Ble kjent gjennom SVT-
dokumentaren «Löparen».
27 år: Traff kona Frida. Mistet moren.
29 år: Flyttet til Göteborg.
Første datteren ble født.
39 år: Flyttet tilbake til Öckerö.
Aktuell med selvbiografien «Löparens hjärta»
som har solgt over 17.000 eksemplarer i Sverige.
Boken gis ut i Norge i januar 2016.
Instagram: markustorgeby
038_D2_A_20151023 1 10/15/2015 1:50:26 PM

2. fredag 23. oktober 2015 | d2 | 39
naturmann. Han har sluttet fred med en vanske-
lig oppvekst. I sommer flyttet den tidligere juniorløper-
stjernen Markus Torgeby (39) hjem til barndomsøya
Öckerö med familien, etter nesten fem år alene i Jämt-
lands skoger. Fortsatt løper han mange timer hver dag.
039_D2_A_20151023 2 10/15/2015 2:04:31 PM

3. 40 | d2 | fredag 23. oktober 2015
Markus Torgeby står opp grytidlig for å løpe i
fjæra, kjeder vettet av seg på skolen, løper som en
vind på trening og sleper seg de fem kilometerne
hjem, blir stadig raskere, stadig mer alvorlig. For
det som først var en nyvunnet frihet blir snart en ny
byrde. Han psykes ut av presset rundt konkurran-
sene. Han straffer seg selv med stadig hardere tre-
ningsøkter, intervaller hver dag, han krangler med
den overarbeidede faren og glefser etter den stadig
sykere moren. Blør stadig neseblod. Dropper etter-
hvert ut av skolen, vil heller løpe lange turer i Göte-
borgs skoger. Han ser ikke poenget med noe. Drøm-
mer om å stå på pallen i OL. Treneren vil ha ham til
junior-EM. Men kroppen blir etterhvert så sliten at
den nekter å respondere på treningen. Han skjønner
ingenting, og løser det med enda mer trening. Ingen
setter grenser for ham.
Så gir faren til en gammel kjæreste ham boken
«Walden» av Henry David Thoreau. I den beskriver
forfatteren hvordan han levde et år i skogen, om de
skiftende årstidene og hvordan naturen påvirket
ham. Om det enkle og konkrete. «Boken går rakt in
i hjärtat», skriver Markus Torgeby. Han funderer på
om han en gang skal gjøre det samme.
Dødsstøtet kommer på treningsleir i Østerrike. Han
blir presset så hardt og er så sliten at han tråkker over
på trening. Det iler av smerte hver gang han setter
foten ned, men treneren tvinger ham til å gjennom-
føre en hard intervalløkt. Tilbake i Göteborg sier legen
at det vil ta lang tid før han kan bruke foten igjen.
Panikken skyller over ham: Hvordan skal han nå få
bukt med all uroen, når han ikke lenger kan løpe?
UT I SKOGEN. «Den 6. august 1999 stiger jeg av toget
i Järpen», skriver Markus Torgeby i boken.
Etter ett år på folkehøgskole i Jämtland bestem-
mer han seg for å slå leir inne i skogen. Bare for å se
hvordan det er. Han vandrer et par kilometer inn fra
E14, slår opp en gapahuk, får låne en gammel senge-
ramme av folkehøgskolen, legger en skinnfell over
og sover i en tykk sovepose. Han lever på havregryn
og linsesuppe, nøtter og tørket frukt, plukker bær i
skogen og vasker seg i elven like ved. Går matforrådet
tomt, er det seks timer til nærmeste butikk. Det er
etterhvert like uvant hver gang han møter mennes-
ker. Skjegget gror langt, kroppen vokser seg sta-
dig sterkere av alt det tunge fysiske arbeidet. Om
SKOGENS RO
Det viktigste jeg lærte i skogen var
dette: Angsten slipper først taket
når du innrømmer at den er der
Markus Torgeby
rytme. Det er lenge siden Markus sluttet å løpe
med pulsklokke. Han bruker ikke musikk i ørene,
unngår kompresjonsstrømper, spesialsko, alt
som forstyrrer kroppens naturlige rytme.
Lett og kraftfullt hopper han over klippene,
slik han har gjort siden barndommen.
040_D2_A_20151023 3 10/15/2015 2:04:49 PM

4. fredag 23. oktober 2015 | d2 | 41
041_D2_A_20151023 4 10/15/2015 2:50:37 PM

5. 42 | d2 | fredag 23. oktober 2015
høsten hugger han ved til vinteren, om vinteren
lærer han seg å gjøre opp ild i under tredve minusgra-
der. Det må skje raskt, skal han ikke fryse ihjel. Han
smelter snø og går endeløse timer på ski.
Her skal han bo mer eller mindre permanent de
neste fire årene. Han skal snakke med elger, nes-
ten fryse av seg tærne, sovne utmattet og lykkelig
under stjernene etter endeløse dager med vedhugst
og frost. Han skal løpe mil etter mil på forlatte skogs-
stier, gråte og le i ensomheten, tenke på Gud, tenke
på ingenting. Det skal gå måneder mellom hver gang
han snakker med et annet menneske.
Han skal takle alle fysiske utfordringer, men nes-
ten gi opp skogslivet fordi han oppdager at han er
ekstremt mørkredd. Han ser spøkelser overalt, hører
syner, jages gjennom skogen midt på natten av sin
egen frykt. Til slutt roper han ut i frykt og sinne mot
spøkelset, og oppdager at det forsvinner.
– Det viktigste jeg lærte i skogen var dette: Angsten
slipper først taket når du innrømmer at den er der.
Følelser er ikke farlige. Det er ikke farlig å være redd. Da
jeg skjønte det, var jeg plutselig ikke mørkredd lenger.
«Den beste vinteren i mitt liv», skriver han når før-
ste år i skogen er omme. Han oppdager at strevet etter
å holde varmen og spise seg mett gjør at kaostankene
roer seg. Alle spørsmålene besvares ikke, men de
blekner og forsvinner.
– Jeg tror at mye av lykken i livet handler om å lære
seg å skille det viktige fra det mindre viktige, sier han.
– I skogen var alle valg veldig enkle. Valgte jeg feil,
merket jeg det på kroppen med en gang; jeg ble kald
og sulten. Den vanskeligste tiden i skogen var om
våren, da det var mindre jobb å gjøre. Det verste er
rastløsheten. Det tar tid å lære hvordan man skal
håndtere den.
Han lærer seg å sette pris på kontrastene. Han ny-
ter å løpe seg sliten og kjenne suget i magen etter
varm havregrøt og honningvann. Han sover elleve ti-
mer hver natt og våkner sterk og uthvilt til fuglesang.
Men fortsatt kjenner han en tomhet. Hva er poenget
med å leve? Hva gjør han egentlig her?
HVORFOR? Etter den første vinteren deltar Markus
Torgeby på et løp og møter en gruppe løpere fra Tan-
zania. De er overjordisk raske. Han bestemmer seg for
å dra til Tanzania og trene med dem. Han har fort-
satt med intervalltreningen i skogen, har fremdeles
en drøm om å bli verdens beste løper.
– Alle jeg møtte der løp raskere enn den raskeste
svenske. De har en helt annen kroppsbygning, skapt
for løping. Men de har også en helt annen innstilling
til det. De gjorde ingenting annet enn å trene, spise
og sove, de leste ikke engang bøker eller så på tv.
– Samtidig var ikke løpingen alt for dem. De hadde
også masse humor. For dem var løpingen en karriere,
ikke en identitet.
I Tanzania går det i endeløse løpeturer uten klokke,
uten kunnskap om hvor hardt eller lenge de skulle
holde ut.Trenerens filosofi er enkel: Uansett hvor hardt
man blir presset, handler jobben om å ikke gi seg.
Torgeby lever på en appelsin om dagen, vil bli like
tynn som dem og løpe like raskt. På et tidspunkt er
han så utsultet at kroppen nekter å slappe av. Høy på
adrenalin og kortisol ligger han søvnløs om nettene
og må opp for å ta seg kalde dusjer.
– Det er det som er skummelt med løping. Man
løper faktisk raskere om man blir veldig tynn. Men
kroppen spiser seg selv opp innenfra. Det går ikke i
lengden, det skjønte jeg heldigvis selv. Men jeg hus-
ker folk fra løpermiljøet som senere døde av anoreksi.
Løperne får sjelden vite hvor mange intervaller de
skal løpe. Det er bare å sette i gang, finne en rygg å
hekte seg på og jobbe med hodet. Han blir flink til det
etterhvert. Kanskje altfor flink. Tilbake i Sverige et
halvt år senere veier han 52 kilo. Familien er skremt
over synet.
– Jeg deltok i et tikilometersløp da jeg nettopp var
kommet hjem. Jeg løp de to første kilometerne på 2.50
og løp fra alle. De siste åtte kilometerne senket jeg
farten og følte at jeg jogget i mål. Tiden ble 31 minut-
ter. Jeg kunne løpt fra absolutt alle i Sverige akkurat
da, sier han.
– Men da jeg dro hjemover skjønte jeg ikke vitsen.
Hvorfor skulle jeg drive meg selv så hardt for å løpe
fort? Jeg fant ikke noe godt svar på det.
Han kikker utover skjærgården.
– Jeg tenkte på mamma, som tross sykdommen
likevel hadde en sterk indre glede. Jeg skriver ikke om
det i boken, men særlig mot slutten hendte det hele
tiden at folk som var i kriser ringte hjem til mamma
for å prate. Selv om hun nesten ikke orket si et ord til-
bake, fant folk trøst i det hun sa. Hun hadde noe jeg
ikke hadde.
SKOGENS RO
lek. På sitt best trente løp Markus Torgeby en kilometer på to minutter og
femti sekunder. Da veide han 52 kilo. Han skal aldri tilbake dit igjen.
042_D2_A_20151023 5 10/15/2015 2:50:45 PM

6. 44 | d2 | fredag 23. oktober 2015
DRØMMEN OM EN FAMILIE. Tilbake i skogen
skjønner Markus Torgeby at skal han overleve, må
han begynne å spise. Han orker knapt dra på seg ut-
styret, det koster ham alle krefter å hugge ved. Hvis
han må velge, er det viktigere å kunne bli i skogen
enn å være tynn. I etterkant ser han tydelig hvor spi-
seforstyrret han var. Han føler seg heldig som hadde
en motivasjon til å bli frisk.
– Jeg tror det er viktig at jeg snakker om disse tin-
gene. Mange gutter sliter med mat og vekt, og skjøn-
ner ikke at de egentlig har spiseforstyrrelser, sier
han.
– Noen sulter seg slik jeg gjorde, andre bruker alle
kreftene sine på treningsstudioet og fyller magen
med proteinshake. Mat blir bare en måte å kontrol-
lere kroppen. Det er noe veldig forstyrret over det.
Han forteller at familielivet har hjulpet ham å finne
balansen. Nå spiser han middag sammen med fami-
lien hver dag. Det roer sinnet hans og gjør det lettere
for kroppen å ta opp energien i det han spiser. Han
løper fortsatt flere timer hver dag, mens kona liker å
sitte for seg selv og tegne og male. De har funnet en
rytme sammen. Øynene glimter i kjærlighet når hen-
nes navn blir nevnt.
Så skjønte han det med en gang også, at det skulle
være dem. I boken forteller han om den gangen mor-
faren lå for døden, mens han selv var i skogen på femte
året.
På dødsleiet gir morfaren ham klar beskjed om
å finne seg et fruentimmer, og la henne bestemme
over seg. En knapp måned senere møter han Frida
hjemme hos en kamerat, det er som om lynet slår
ned. Her er hun, tenker han. Moren dør kort tid et-
ter. Det blir ingen helbredelse. Han sørger over tapet.
Men for Markus Torgeby er møtet med Frida et slags
mirakel.
– Jeg trengte nok de årene i skogen for å bli klar. Tid-
ligere fikk jeg alltid panikk når ting begynte å bli seri-
øst. Det hadde nok ikke blitt noe hvis jeg hadde møtt
Frida tidligere.
Han smiler.
– Men Frida er hard. Det er noe av det jeg liker aller
best med henne. En stund lurte jeg på om jeg kom til
å bli værende i skogen for alltid, eller om jeg kanskje
skulle flytte i kloster. Men jeg hadde likevel alltid en
drøm om å få meg en familie. For Frida tror jeg det er
annerledes. Jeg er ikke sikker på om hun hadde sett
for seg å være gift og ha tre barn, sier han.
VIKTIGERE ENN Å PRESTERE. Marcus Torgeby har
sluttet å konkurrere. Han føler seg ferdig med det.
Ser ikke lenger poenget. Han forteller at han har fått
sinte telefoner og brev av tidligere eliteløpere, som
føler seg fornærmet over måten han snakker om kon-
kurranseidrett på.
– De mener at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt, jeg
som ikke har vunnet noen store løp. Men jeg er ikke
ute etter å fortelle folk hva de skal gjøre. Jeg forteller
bare min historie og hva som fungerte for meg.
– Tenker du noen gang på hvor langt du kunne
nådd, hvis du ikke ble skadet?
Han pauser.
– Nei, egentlig ikke. Hvis jeg ikke hadde blitt ska-
det, hadde jeg ikke flyttet ut i skogen. Da hadde jeg
kanskje fått en løperkarriere og brukt livet mitt på
det. Da måtte jeg kanskje gått disse rundene senere
i livet. Og hadde jeg konkurrert som løper, ville jeg
mest sannsynlig sluttet å løpe da jeg la opp. For meg
handler ikke løping om å prestere. Det er mye vikti-
gere enn det.
For noen år siden fikk han en idé om å prøve å løpe
hele den svenske fjellkjeden på langs. Det har ingen
gjort før ham. 130 mil, fem til seks mil om dagen i en
måneds tid.
En sponsor utruster ham med kompresjonsstrøm-
per, han løper, 60 til 90 kilometer om dagen, og opp-
dager etter noen uker at føttene svulmer opp og blir
dobbelt så store. Han tvinger seg videre, løper 38 mil
på hovne ben før han skjønner at kompresjonsstrøm-
pene er problemet. Skaden er allerede skjedd. Under
50 mil før målet er nådd, er bena så vonde og gnag-
sårene så mange at han knapt kan gå.
I boken skriver han om hvordan han ble nødt til å
velge: Gi opp, eller tvinge seg til å gjennomføre løpet,
bare for å ha gjort det? Han skjønner at det siste ville
være å gi etter for de destruktive kreftene som så
mange ganger tidligere har sendt ham ned i mørket.
Han skriver:
«Jeg dro hjem til familien i stedet. Da jeg kom
hjem, var de ute og badet. Jeg hoppet uti og svømte
under vann med Signe på ryggen. For meg var det
ikke et nederlag. Det var en av de beste tingene jeg
har gjort.» D2
SKOGENS RO
sin vei. Markus Torgeby er en etterspurt foredragsholder. Han, som aldri fullførte gymnaset,
oppdager at historien om årene i skogen går rett i hjertet på menneskene han møter.
044_D2_A_20151023 6 10/15/2015 1:50:42 PM