Finnes det en typisk norsk urban samtidsarkitektur? Den bosnisk-norske arkitekten Mirza Mujezinovic har brukt Norge og norsk byarkitektur som eksempel i en studie av den moderne byen. I dette foredraget diskuterer han noen av sine funn.

1. 1
“Gjengangere på gjengrodde stier” - Mirza Mujezinovic
Norsk Form, 07.09.2011.
I dag ser man to typer diskusjoner blant arkitektene i Norge: den ene bunner i den poetiske
tradisjonen, og den andre handler om samfunnsengasjement og miljøbevissthet. Det første
avleires gjennom fysiske prosjekter som rasteplasser, familiehus, kirker – designsmykker
plassert i naturskjønne kontekster, prosjekter som suksessrikt resirkulerer nasjonale
fehnianske arkitekturreferanser og ryddelig føyer seg inn i internasjonale forventingene skapt
gjennom kritisk-regionalisme og dens eksotiserende postkort format. Denne
poetiskmodernistiske tradisjonen er den eneste unike arkitekturtradisjonen som utøves i
Norge og kanskje derfor kringkastes den så systematisk til utlandet, men man kan diskutere
hvor tilstrekkelig den er for å kunne gjøre seg gjeldende i bredere diskusjoner som omfavner
relasjonen mellom arkitektur og samfunn, eller denne relasjonens ytterste konsekvens
samtidsbyen og dens kompleksitet. Det andre prosjektet avleires gjennom såkalte nye
arkitekturplattformer, arenaer og kanaler. Disse søker å bringe tilbake den for lengst
impotente og til dels banale 1968-ånden om den deltagende og samfunnsengasjerte arkitekten
som imøtekommer folket og det imaginære behov. Man snakker mystisk om nye aktører, nye
prosesser og nye effekter, men uten å ha en klar oversikt over de mekanismene som styrer
rom- og arkitekturproduksjonen i Norge anno 2011. Prosjekter som kringkastes innenfor
dette prosjektet er småskala prosjekter enten artige mata-clark-aktige intervensjoner gjort i
Norge, eller i de fjerne strøk, fra bifarmer ved Akerselva til barnehjem og skoler i Asias slum.
Disse prosjektene er media prosjekter hvor arkitekturen blir spilt ut og tilsidesatt - arkitektens
”image” av være samfunnsrelevant og engasjert utspiller seg selv uten å føre arkitekturfaget
og profesjonen noe sted. Hvis det første (poetisk modernistiske) prosjektet proklamerer
arkitektur som en autonom disiplin og med stort A, så det andre prosjektet (det
samfunnsengasjerte) proklamerer arkitektur som hobby, med liten h.
PhD-prosjektet, The Architecture of the Urban Project, fyller tomrommet som oppstår
mellom disse to holdningene – målet er å utforske forholdet mellom arkitektur og samfunn
gjennom en lesing av hva det er som skjer med den norske byen og dens arkitektur idet
storskalakapitalen trer inn. Fokuset er lagt på storskalaprosjektene i Norge – hvordan de er
blitt til og hvordan de har utviklet seg. Denne type arkitektur, som et uønsket barn, har blitt
fornektet enhver plass enten innenfor de så kalte diskursive arenaene anført av

2. 2
samfunnsengasjerte unge arkitekter eller innenfor de institusjonene som konstruerer den
norske arkitekturkanon.
Det som er sentralt i definisjonen av disse prosjektene er deres kvantitative og kvalitative
karakteristika: kvantitative som relaterer seg til selve størrelsen, mens kvalitative som
relaterer seg til logikken og yteevnen til disse prosjektene. Begrepet ”storskalaprosjekt”
beskriver en type prosjekter som innholder flere bygningskropper konseptualisert rundt felles
strukturelle og infrastrukturelle prinsipper, samtidig som de utvikles etter en optimalisert
utbyggings- og finansieringslogikk. Slike prosjekter kan hverken karakteriseres som
overdimensjonerte bygg, eller som byplaner, men en blanding av begge. Disse arkitektonisk
anonyme prosjektene har blitt kalt mange navn, citadeller, byer, øyer, hager, parker, og har
blitt utviklet like mye ved sjøfronter og indre byområder, som i forstedene.
Studien fokuserer på tiden fra slutten av 1960-tallet til slutten av 1990-tallet. En type
arkitektur er erstattet med en annen. Denne perioden representerer en tid da størrelsesordenen
i økonomien og finansieringsevnen har blitt dramatisk utvidet, og dermed influert
investeringsmulighetene. Det er en tid hvor behov og roller har blitt endret. Jeg har oppdelt
denne perioden i tre deler. Min hypotese er at hver av delene representerer spesifikke
samfunnsprosesser som relateres både til de internasjonale (europeiske og nordiske) og de
lokale norske trendene samtidig som de fostrer spesifikke byggeforhold og
bygningsoppgaver. Den første perioden tar utgangpunkt i tiden fra slutten fra 1960-tallet til
tidlig 1970 tallet. Sett fra et europeisk perspektiv skjedde det en storskala modernisering og
demokratisering av samfunnet. De samfunnsmessige behov for omfattende mobilitet, stort
antall boliger og utdanning for massene resulterte i nye typer byggeoppdrag. Sett fra det
norske perspektivet var det en æra når velferdssystemet ble definert innenfor det
sosialdemokratiske prosjektet hvor staten var den ultimale initiativtaker, administrator og
dermed utbygger av det nye miljøet. Det er i denne tiden at storskala prosjekter som en
særegen type prosjekter blir til. Konteksten rundt utbyggingen av det nye universitetet i
Trondheim illustrerer disse prosessene best. Etter flere år med statlige forberedelsene, som i
noen tilfeller var tilfeldige, ble konkurransen om det nye universitetet i Trondheim utlyst.
Prosjektet skulle bygges på et jorde utenfor Trondheim, i Dragvoll-Stokkan området. Av 24
innleverte prosjekter ble det plukket ut seks finalister, fem danske og en svensk. Ingen norske
vel å merke! Juryen med Sverre Fehn på laget, plukket ut prosjektet til den danske arkitekten
Henning Larsen, som vinner. Prosjektet var en teppestruktur, et mega prosjekt på 500 000

3. 3
m2, med klare referanser til datidens strukturalistiske idealer: det ble konseptualisert som et
system, som klarte å absorbere organisatoriske, programmatiske og infrastrukturelle krav.
Men gjennom tre spesifikke aspekter skulle dette prosjektet bane vei for fremtidige storskala
utbygginger i Norge. På den ene siden innførte arkitekten ideen om universitetet som en
sosial arena - som metaforisk vist gjennom gjenbruken av Mies’ 1954 collage. Den nye
kommunikasjonsteknologien, i følge arkitekten, skulle forandre måten læringsprosesser ville
foregå i fremtiden – det å lære var det å leve. Bygget skulle ikke lenger være et sted med
statiske læringsinstitusjoner hvor studenten møter professoren, men et sted hvor studenten og
professoren treffes uformelt i det sosiale rommet, hvor man diskuterer, og konsekvent lærer.
Den sosiale arenaen ble mesterlig oversatt til arkitektur gjennom bruken av byanalogien –
som et retorisk grep brukte arkitekten byen Oxford som en referanse. Den nye
universitetsbyen skulle være på størrelse med Midtbyen, Trondheims historiske sentrum. Det
andre aspektet var at universitetet skulle organiseres som et system – et bebyggelsesstruktur
med 100 meters bykvartaler med innglassete gater. Hver av kvartalene skulle ha maksimum
tre etasjer, hvor graden av offentlighet var avtagende desto høyere opp i etasjene man kom.
Den store formen skulle innordne seg terreng formasjon, og vil etter den andre
konkurranserunden bli oppdelt i tre hovedbygningsvolum. Den innglassete gaten signaliserte
en ny tid med byen i sentrum av arkitektensinteressen, lenge før Jan Gehl skulle gjøre seg
gjeldende med sitt liv mellom husene, eller Niels Torp med sitt utsagn om det gode liv. På det
konseptuelle nivået handlet den innglassete gaten om søken til de gamle bykvaliteter, som
vist i referansene brukt av arkitekten. Da Henning Larsen vant konkurransen ble glassgaten
problematisert av klienten SBED, hvordan forholdt den seg til prosjektets økonomi og
hvordan kunne den tilfredsstille brannreglementet. Det første aspektet ble løst gjennom en
økonomisk kalkyle gjort av arkitekten– kostnaden for å bygge den ville betale seg selv
gjennom reduserte driftskostnader samt energi besparelser – man slapp å rydde snø om
vinteren, samtidig som man fikk en energi gevinst av drivhuseffekten. Brannproblematikken
var noe mer vrien siden et slikt rom ikke har blitt bygget i Norge før. Det var branningeniøren
som viste en juridisk kreativ og pro aktiv holding, og fant et smutthull i brannreglementet -
han definerte den innglassete gaten som et overdekket uterom, noe som betød at det ikke
inngikk i brannreguleringsproblematikken så lenge den var bredere enn åtte meter. Den
innglassete gaten ble til en virkelighet – den vekket interesse verden rundt, og gjorde at dette
prosjektet ble meget publisert i utenlandske arkitekturmedia på 1980-tallet, som vist her i
A+U. Japanere elsket den, kanskje siden prosjektet i seg selv hadde en snev av den gamle
metabolisitke drømmen i seg. Det viktigste kanskje var at den innglassete gaten skapte en ny

4. 4
holdningen hos de norske arkitektene – den gjorde at bygningene kunne ha grenseløs
utstrekning, være klimatisk mer uavhengige siden inne-og-ute problematikken ble forandret,
samtidig som blanding av det gamle og det nye kunne endelig gjøres smertefritt – den
innglassete gaten ble en arkitektur-urbanisitsk lykkepille.
Det tredje aspektet er at dette prosjektet var statens pilotprosjekt for bygningsindustri – på
grunn av sin størrelse var det velegnet for masseproduksjon, standardisering og modul
byggeri. Moderne norsk byggeindustri skulle utvikles, noe lignende skjedde også i
oljebransjen. Det interessante var at prosjektet ble standardisert gjennom en serie av
prefabrikkerte løsninger – som sett fra dagens perspektiv kan virke altfor spesifikke.
Arkitekten prøvde å integrere alle kanalføringer for vann-, elektro-, avløp og
ventilasjonstilførsel i hovedkonstruksjonens firepunkts-søyle-løsning. Vi kan stille oss
spørsmål om hvor mye byggebransjen har forandret seg på de siste 40 år. I tillegg var staten,
gjennom sitt representant SBED, bestemt å utvikle arkitektkompetansen i Norge. Henning
Larsen var pålagt å åpne et lokalt kontor i Trondheim, og at prosjektet skulle ha en
prosjektleder som måtte være norsk. Prosjektlederen ble Per Knutsen som senere skulle være
involvert med Telenor Fornebu utbyggingen.
Henning Larsens prosjekt har formulert holdning i måten man tilnærmet seg store prosjekter i
Norge både ideologisk (bygningen med bymessighet), strukturelt (bygningen som et
bebyggelsesstruktur) og tekno-økonomisk (bygningen som en del av det industrielle
komplekset). Disse tre aspektene har definert det urbane prosjekt, noe som skulle få sitt store
gjennombrudd på 1980- og 1990-tallet.
På 1980-tallet skjer det noe melodramatisk. Brent-kapitalen starter å ankomme tilbake.
Dersom 1970-tallet representerer utvandringen av investeringskapital fra Fastlands-Norge til
den voksende offshoreindustrien, signaliserer 1980-tallet dens retur tilbake på land. Denne
perioden er et brudd innenfor det sosialdemokratiske prosjektet: statens myndighet begynner
å bli erstattet med markedets myndighet - deregulering, liberalisering og en ny måte å styre
på (the governance) begynner å ta form. Kanskje er det byggebransjen som jubler mest! En
ny type investorer dukker opp - de private aktorene med kapasitet til å utvikle
storskalaprosjekter. De private driver showet, mens kommunen fasiliteter den. Byen kommer
i fokus. Det urbane prosjektet får sin nye arvtager – arkitekten Niels Torp som tar pinnen
etter Henning Larsen. Det skjer gjennom to spesifikke prosjekter: SAS’s hovedkvarter i

5. 5
Sverige og utvikling av Aker Brygge i Oslo. Det første prosjektet, tar utgangspunkt i
Henning Larsens innglassete gaten som organisasjonsprinsipp, men tar mye større ansvar vis-
à-vis de tilstøtende volumene (og kvartalene). Mens Henning Larsen viser absolutt alle
mulige konstellasjoner, fokuserer Niels Torp seg kun på noen få som er tilrettelagt kontor
logikk, kontoret er minste multiplum, noe som utvilsomt vitner om klientens (og utviklerens)
tilstedeværelse i prosjektet. Et skritt videre tar Niels Torp i sitt Aker Brygge prosjekt, Aker
Brygge fase 2: glasstaket forsvinner som overdekning av gatene. Det blir forbeholdt kun de
atriumsrommene i komplekset. De tilstøtende kvartalene som i Henning Larsens prosjekt var
volumetriske og til dels generiske, blir i Niels Torps prosjekt formgitt og spesialisert etter de
programmatiske og de kontekstuelle situasjonene som prosjektet støter imot. Her prøver man
å absorbere bakenforliggende by og de eksisterende båtkaiene. Man prøver også å
videreutvikle den tredelingen i forhold til privat – offentlig: butikker på gateplan, kontor i
mellometasjene, og boliger på toppen, men med varierende suksess, kanskje er det derfor at
Aker Brygge står i dag foran sitt store ombygging.
Hvis universitetet i Trondheim representerer en oppdagelsesferd hvor man unnfanger nye
ideer og fragmentariske løsninger, så representerer Aker Brygge og SAS hovedkvarteret en
tilblivelse av en modell hvor disse ideene og løsningene kommer i syntese med det private
investeringskapitalen – en fysisk overførbar virkelighet som er klar til å bli klippet ut fra sin
opprinnelige kontekst og limt inn andre steder. Aker Brygge representerer modellen for
byutvikling, spesielt i de gamle industriområdene enten i indre by eller ved sjøkanten, mens
SAS representerer en modell for fremtidige hovedkvarter til de voksende norske foretak som
sakte men sikkert begynner å hevde seg også på den globale arenaen. Og det er nettopp disse
to byutviklingsmodellene som får sitt fotfeste på 1990-tallet, samtidig som de begynner å
mutere nettopp for å innordne seg den skiftende konteksten hvor økonomisk gevinst,
rasjonalitet og effektivitet står på dagsordenen. 1990-tallet var tiden med de fremvoksende
globale markeder og investeringene på tvers av nasjonale grensene. Fra norsk perspektiv var
denne perioden preget av ytterligere liberalisering og deregulering. I tillegg skjedde det
privatisering og omorganisering av statlige institusjoner – som skulle bli omstrukturert i
henhold til bedriftens logikk, mens fortsatt ha staten som hovedeier. Den nye økonomiske
makten ville sette i gang prosesser som ville gi en ny type store bygningsoppdrag: prosjekter
rettet mot etablering av ny infrastruktur (flyplasser, sykehus) og mot de nye hovedkvarter til
de statlige storbedriftene. Modellen til SAS hovedkvarteret gjennomgår først en oppdatering
gjennom British Airways hovedkvarteret på slutten av 1980-tallet. Kontorets modul utvides

6. 6
til å bli definert av en kontorgruppe – med arkitektenes velsignelse ville det åpne
kontorlandskapet rasjonalisere arealbruken og øke effektiviteten blant de ansatte. Det er i
prosjektet for hovedkvarteret til Telenor Fornebu hvor disse ideene når sitt høylytte
crescendo. Det var et samarbeid mellom Trondheim-baserte arkitekter HUS Arkitekter, Per
Knutsen arkitekter og det amerikanske storkontoret NNBJ med arkitekten Peter Pran i
førersetet. Prosjektet var et vinnerforslag i konkurransen hvor kremen av norsk arkitektur
deltok fra Snøhetta til Niels Torp og Lund&Hagem. Juryen var like interessant – med
kulturdronningen Åse Kleveland og med arkitektur connoisseuren professor Karl Otto
Ellefsen i spissen. I motsetning til andre prosjekter som var desentraliserte og fragmenterte
strukturer, nesten tatt rett fra det gode gamle 1960-tallet, gjør vinnerforslaget et arkitektur-
akrobatisk trekk - det bytter den innglassete gaten med et sentralt åpent rom. Arkitektene
kaller forslaget Uffizi Nuovi – etter Medici familiens Ufizzi bygning som hadde funksjon
som administrativt senter for familiens økonomiske imperium. Det interessante er at
arkitektene bruker en romlige referanse som forener det økonomiske med det sosiale – uten
tvil kan man lese denne motivasjonen ut ifra et ønske om en arena hvor det fremtidige
Telenor selskapet kan feire seg selv og kringkaste dette til et globalt publikum – og for det
trenger man et iscenesatt og kontrollert publikum plassert innefor et Truman-show kontekst. I
konkurranseutkastet er dette rommet en del av det landskapelige grønne rommet som flyter
gjennom Fornebu, mens i det endelige prosjekt er det blitt omgjort til en scene bebodd med
kunst - stolpestrukturer og digitale elektroniske beskjeder: når folk ikke er der, er kunsten der
– når folk er der forsvinner kunsten.
Collagen til Mies van der Rohe som illustrerer det sosiale rommet føres gjennom Henning
Larsen og Dragvoll, til Niels Torp og Aker Brygge og SAS kvarteret, til Telenor Fornebu og
Peter Pran – student og ansatt av Mies. Sirkelen er fullført – det sosiale rommet som gjengitt i
Mies’ collage har blitt byttet ut, til fordel til det tomme økonomiske rommet, hvor det sosiale
blitt redusert kun til et image i tjenesten til den storskalakapitalen – det gode liv kan ikke ses
utenom kapitalkreftene. Det nye spillet som oppstår forandrer forholdet mellom arkitektur
som disiplin og arkitektur som profesjon – arkitektens idéverdenen måles etter sin yteevne
vis-à-vis kapitalen, dens politikk og dens støttespillere, fra politikere, utviklere, byråkrater,
journalister, og til riksantikvaren. Hvis arkitekten skal kunne hevde seg i det nye spillet er
man nødt til spille spillet - forstå dets regler og dets aktører, samtidig som man lager sine
egne retoriske finter som bringer fagdisiplinen og profesjonen videre. Inntil da forblir den
storskala arkitekturen bare en løs gruppe gjengangere på gjengrodde stier.