3. Slaget om Iwo Jima, en øy i Ogasawaragruppen i Stillehavet, stod
mellom USA og Japan fra 19. februar til 26. mars 1945 under andre verdenskrig.
Slaget endte med at amerikanerne fikk kontroll over øya Iwo Jima og flyplassen der.
22 000 japanere ble drept eller begikk til slutt selvmord, og litt over 6 825 amerikanere ble
drept.
General Tadamichi Kuribayashi var den som stod bak strategien til Japan. Han overtok
kommandoen i juni 1944, rett etter at amerikanerne hadde erobret og bragt det meste
av Marianene lenger sør under sin kontroll.
Han evakuerte sivilbefolkningen og trakk nesten alle sine soldater vekk fra konvensjonelle
befestede forsvarsstillinger i selve strandsonen, fordi han antok at de der ville blitt
bombardert og stort sett satt ut av spill i forkant av selve landgangen. Han forutså også
temmelig nøyaktig hvor landingene ville finne sted.
Etter at det meste av den japanske flåte gikk tapt i et stort sjøslag rett øst
for Filippinene, var han nokså sikker på at amerikanerne ville lykkes i å erobre øya; det
gjaldt å forhale deres seier og påføre dem så store tap som mulig.
6. Strategien var at hver soldat skulle drepe minst ti amerikanere før han døde. Japanerne sloss
ikke primært fra høy grunn, men fra tunneler under bakken.
USA trengte Iwo Jima fordi den ligger bare 650 amerikanske miles fra Tokyo. En erobring
ville gjøre det enklere for USA å angripe Tokyo og andre deler av de tre sørligste av de fire
japanske hovedøyer med bombefly.
Japanerne ville ved tapet av Iwo Jima ikke kunne oppdage når angrepene kom og sende
radiomeldinger om dem. Ved en erobring av øya ville flyavstanden bli halvert for
bombeflyene, de ville også kunne eskorteres av jagerfly.
Det var allerede to flystriper på øya, og ettersom den for det meste er flat, ville det gå raskt å
utbygge dem.
Flere ganger før angrepet bombet USA øya, og smadret nesten alt som var av bygninger.
Men ellers var det til liten nytte. Det var svært få japanske fly igjen, og ellers traff bombene
få eller ingen viktige militære mål med bombene.
9. Angrepet og bakkekampene ble for det meste gjennomført med U.S. Marines. De var
allerede første dag forsvarerne tallmessig overlegne.
Flere amerikanske soldater fikk Medal of Honor på Iwo Jima enn noe annet sted.
Japanerne hadde den fordel at de kunne se amerikanerne hele tiden fra under bakken
eller fra huler, særlig i Suribachi-fjellet helt i sør, men også fra det mer kuperte området
helt nord å øya.
Imidlertid brøt etter hvert deres kommunikasjonsnettverk sammen, slik at koordinasjon
av mottrekk ble meget vanskelig.
12. Selv om Suribachifjellet ble erobret etter bare fire dager og amerikanerne var i ferd med å
komme opp i 70 000 mann på øya, gikk det trått for dem.
De måtte nå nordover mot Motoyamaplatået, og ble stadig vekk angrepet i ryggen, av
japanere som skjøt fra kamuflerte tunnelåpninger.
Amerikanerne gjorde mye bruk av navajo-indianere som gav anvisninger om fiendtlige
stillinger i taktisk kode med kodeord fra sitt eget språk.
For å uskadeliggjøre japanerne i huler og tunneler, gjorde amerikanerne mye bruk
av flammekastere, eller de rett og slett fylte igjen inngangene med bulldosere.
Den siste taktikken var ikke særlig virksom, ettersom tunnelnettverket var godt
sammenknyttet, og det var laget mange luftehull.
14. Det har brutt ut brann på hangarskipet USS Saratoga.
15. Svært få japanere overgav seg, bare noen hundre. General Kuribayashi var ikke blant dem,
og hans lik er aldri blitt funnet eller identifisert. Det er en vanlig antagelse at han tok sitt
eget liv.
I ettertid viste det seg at de amerikanske forhåpninger til fordelene ved å kontrollere Iwo
Jima, var overdrevne. Det ble upraktisk å bruke øya som utgangspunkt for eskortefly under
bombeangrep; bare ti slike eskorteflygninger ble gjennomført derfra. Derimot skulle det
vise seg at øya ble brukt meget for mellomlandinger.
Ettersom amerikanerne aldri fant det kostnadene verdt å angripe en annen liten øy, Rota,
som lå tett ved Saipan hvorfra bomberaidene for det meste startet, fortsatte
radiomeldinger med forvarsler om angrepene å nå det japanske hovedland.
Slik sett kunne de antagelig uten vesentlig ulempe bare ha latt Iwo Jima ligge og heller
fremskyndet angrepet på Okinawa, den største av Ryukuøyene.
Den usedvanlige kampviljen også når slaget var tapt og beredskapen til selvmorderiske
motangrep som japanerne oppviste blant annet på Iwo Jima var med på å gjøre
beslutningen om bruk av atomvåpen senere på året meget lett for amerikanerne.